Ruskevær og full arbeidsdag i dag......

Etappe 2

Dagen startet med regn og kuling hele formiddagen, men hva gjør det når man har skikkelig regntøy? Bare en fornøyelse!

Som vanlig er jeg treg om morgenen og liker å ha god tid. Da jeg kom ut fra min Casa, var det ingen pilgrimmer i gaten. Traff en av de 85 innbyggerens i landsbyen som ikke kunne et ord engelsk.  Prøvde å få greie på hvor en kunne få kjøpt frokost?  Med mitt nettkurs i spansk forklarte han at jeg måtte gå til herberget ved kirken.

Der var det tomt for folk, bortsett fra en engelskmann som arbeidet som frivillig på herberget.
Han kunne fortelle meg mye om Pilegrimenes rutiner, bl.a.:

1. Kl 0800 må alle være ute av herberget, strømmen blir slått av.
2. Skal du få plass på et herberge, må du være fremme senest kl 1400
3. Alle "skikkelige" herberger (ikke private) går det ikke ann å reservere plass på forhånd - her gjelder første mann til mølla.
4. Kl 2200 må alle vare i seng. Lyset blir slått av og det skal være ro. 

Mange fler regler, men det kan vi komme tilbake til.  Engelskmannen skjønte at jeg var amatør/førstereisgutt og disket opp med kald havregrøt med melk til og skjønte at jeg ikke ville nå frem til Castrojeriz før kl 1400 i dag.  Han ringte til et privat herberge for for meg og fikk ordnet et rom til meg. Fantastisk fin og hyggelig kar på min alder.   

Nå skjønnte jeg hvorfor jeg ikke så et eneste menske de siste 10 km i går.

Castrojeriz

Min neste overnatting var på et herberge i Castrojeriz.  En ny hyggelig opplevelse.  Ble plassert på et 6 manns rom med 4 jenter/damer.  Veldig hyggelige alle sammen etter at vi hadde spist middag på langbord sammen med alle på herberget.  Rom, 3 retters middag, så mye vin og vann som du orket + frokost kostet kr 226,-,  ikke akkurat norske priser!

Mesetaen

Etappe 3

Startet kl 0800. 

Ikke akkurat noen rushtrafikk i denne middelalderbyen - tror faktisk ikke jeg så en eneste innbygger?  Derimot tøyt det ut pilegrimer fra alle herberger, hostels, casa, hoteller.  Ja, det var disse som laget en lang kø oppover åsen vi gikk, til en høyde på 1250 meter.  

Etter oppholdet på herberget følte jeg at jeg var blitt kjent med flere, men når en vandrer ser det ut som de vil gå alene.  Vi nikker og sier Hola eller Buen Camino, så går vi videre.  Merkelig kanskje, men pilegrimer er ikke så ulike sørlendinger.

Sitat fra inngangsdøra til kulturhuset i Mandal:

"Jeg er en fåmælt mann, men det hender at jeg snakker med meg selv.  Det jeg sier da, synes jeg er nødvendig å få sagt."

Å vandre på mesetaen alene uten å snakke, bevege seg og være omgitt av så mye natur med åker og enger, villmark eller kulturlandskap som det kanskje heter - hele tiden - må vel være eller gi en helsebringende effekt?

Hva gjør du når en slik gjeng ikke vil flytte seg?

I veikanten i dag satt jeg alene med sko og strømper av for å "tørke opp". En spansk dame kom bort til meg og lurte på om alt var bra.  Alt var bra, sa jeg, men hun ga seg ikke med sin omsorg for meg og ga meg tilslutt en halv pose med nøtter og rosiner.  Det er viktig å fylle på med energi, sa hun. Å du da for en snill dame.

Fremme kl 1600 i Fromista og dagen ble avsluttet med en middag med en tysker som heter Frank.  Han snakket like dårlig engelsk som meg. Så vi hadde en riktig hyggelig kveld før jeg måtte unnskylde meg med at jeg måtte opp å skrive i bloggen min.