En artig historie og en lang etappe

Kirken Santa Maria la Blanca hvor
prins Don Felipe er gravlagt.

Etappe 4

Idag bestemte jeg meg for å få med meg litt historie.  Ikke noe spesielt, men da jeg tok lunsj i en liten landsby som heter Villalcazar de Sigra, gikk jeg inn i kirken som lå like ved.  

Som en ekte pilegrim jeg var, fikk jeg stemplet pilegrimspasset mitt, betalte halv pris for å komme inn, 1€, tente 20 lys til halv pris, 1€ og gjorde ritualet med å korse meg og satt meg ned sammen med to eldre damer.

Pilegrimspasset mitt.

Dempet musik fra middelalderen gjorde stemningen.  Jeg satt der og ble overøset med inntrykk fra denne gamle kirken fra år 1100 - en magisk og flott opplevelse.  Satt der sikkert i en 1/2 time og syntes livet var helt topp.

Da jeg gikk ut var det en som ropte "Noruego, Noruego".  Det var kirketjeneren som stemplet passet mitt.  Han kunne fortelle en artig historie.  

Prins Don Felipe som ligger gravlagt her hadde nemlig en norsk kone - Prinsesse Kristina fra Tønsberg, datter av vår kong Håkon på 1200 tallet. Kristina ble sendt nedover med tjenere og masse

Santa Maria

gull og sølv og skulle gifte seg med Don Felipe som en del av en avtale som kong Håkon og Spanias kong Alfonso X hadde inngått. Don Felipe var bror av Alfonso X.  Kristina døde etter 4 år som 28 åring.

Har sjekket på internett.  Der står det masse om prinsesse Kristina.  Men artig var det at jeg dumpet inn i nettopp denne kirken, som forøvrig er den viktigste middelalderkirken i Spania.

Så ble det overnatting i Carrion de los Condes.  Der traff jeg de første norske pilegrimer.  En kar fra Drøbak og Espen fra Bergen.  Det ble en hyggelig middag med Espen, en fra England, en fra Irland og en fra Tyskland. 

Etappe 5

Startet tidlig, for i dag skulle jeg gå min lengste dagstur, ever - nemlig 30 km.

Bra utsikt fra balkongen hvor jeg
er i natt

Turen startet litt dårlig.  På min høyre side dukket det opp en hollandsk dame.  Forsåvidt en hyggelig.            dame, men hun pratet og pratet om barn og barnebarn, tanter og onkler.  Ja, jeg vet ikke hva, for hun snakket en blanding av hollandsk og engelsk, så etterhvert falt jeg helt av lasset.  Ønsket meg bare videre i mine egne tanker. Men nei, hun ga seg ikke.  Jeg prøvde meg med å gå fortere og fortere og saktere og saktere mens hun snakket i vei.  Ikke tale om at hun skjønte mine hint.  Etter lenge og vel spurte hun om jeg ville raste.  Da så jeg en åpning, takket nei og sa "Buen Camino" og nesten småløp videre.

30 km er langt å gå med 12 kg på ryggen,  men jaggu klarte jeg å komme meg til Moratinos.  I morgen skal jeg slappe av og kun ta meg en kosetur på 10 km til Sahagun.