Fabelen om slangen.......

Etappe 9

Leon i det fjerne

......har du sikkert hørt om.

Magen til slangen er lei av hodet sitt som hele tiden skal bestemme hvor en skal gå.  Hodet ble lei av maset og lot magen bestemme.  Magen var utelukkende interessert i mat og det endte med at magen holdt på å sprekke.  Nå kan du se hvordan det går når du skal bestemme, sa hodet til magen.  


I dag tenkte jeg faktisk på samspillet mellom kroppens bestanddeler.  Føttene mine står jo i en ganske tett dialog med øynene, ørene, nesen, armene, overkroppen og følelsene mine.  

En dialog som går mye raskere en hodet klarer å tenke (i hvert fall mitt hode!).  Føttene tar meg presist videre. De kjenner på underlaget, hva som treffer under fotsålene. registrerer inntrykk, for så å ta et steg fremover eller et steg til siden.

På vei til Leon i dag, balanserte jeg noen steder på veikanten.  Trailere, busser og personbiler suste forbi i stor fart. Hadde beina tatt kontrollen og tatt bare et par steg for langt til høyre, ville denne pilegrims turen vært over, slutt, men jeg holdt balansen, den ene foten foran den andre.

Bra jeg fremdeles har kontroll på mine kroppsdeler - teamwork - bra jobba kroppen min.

Vannkilde før Leon.
Kun 307 km igjentil Santiago
står det på steinen!

Etter å ha gått på mesetaen i fred og ro i en uke nå, med kun besøk i små koselige middelalder landsbyer, var det med et vist vemod å gå inn i denne byen med 130.000 innbyggere.  Følte jeg kolliderte med gatene, lyktestolper og menneskemylderet, en plutselig vegg av by og støy.

Finnes det en omvei?
Nei, pilegrimer skal følge den riktige veien til Santiago "Camino de Santiago".  
Javel, da.

Ble sittende i vinduskarmen på hotellet og se ned i gata på alle de som gikk forbi. Egentlig hadde jeg ikke lyst å gå ut, men magen min sier at den vil ha mat, og som ekte pilegrimer må jeg jo besøke den store Katedralen i Leon fra 1200-1300 tallet og få stemplet pilegrimspasset mitt, så da så.