Sju og tredve mil nordover....

Etappe 17

.......litt øst og oppover, ligger ikke Flåklypa, men Burgos som jeg startet fra.  Dette er samme distanse som fra Oslo til hytta i Mandal - utrolig!!!

Dagen i dag startet fint, 0630 var jeg i gang, skoene og føttene var  gode, ryggsekken var ikke så tung som i går og satt nesten "umerkelig" på kroppen, klærne var tørre og ennå ikke gjennomtrukket av svette eller regn, en perfekt dag er igang.  Da er det ingenting som er bedre enn å gå, komme seg frem ved hjelp av egne krefter, plassere den ene foten fremfor den andre.  Lytte til fugleskvalder og få med seg soloppgangen.

La Faba

Jeg glemmer at jeg går, glemmer selve gåingen og anstrengelsene ved å bevege meg, livet er topp.  Så kommer den første bakken, slak, den neste litt brattere og etterhvert er den så bratt at selv en kløvhest ville ha problemer.
Sliter meg oppover, 700 meter til toppen, men halvveis er det en liten landsby, La Faba, hvor jeg tar frokosten, bagett med ost og en Cafe con Leche.  Fortsetter, svetten har for lengest gjort to lag med tøy vått, men hva gjør vel det når en kan nyte den fantastiske utsikten og kroppen fungerer bra?

Takk for turen opp til O'Cebreiro

Etter en stund har jeg nådd toppen 1253 meter og er inne i region/fylket Galicia.  O'Cebreiro er en liten fjellandsby, ett yndet turistmål (det skjedde vist et under her på 1400-tallet - om en bonde og en prest!).

Samtidig kommer 3 turistbusser som skal på safari for å se hvordan pilegrimer ser ut.  En amerikansk dame spør meg om jeg er en pilegrim og hvor jeg kommer fra?  Svaret mitt er ja, og jeg kommer fra Norge sier jeg høfligt.  "Oh my God, he's gone all the way from Norway",  roper hun til venninna si, og med henne kommer flere andre som hadde hørt det.  Knips, knips, knips, så hadde de noe å fortelle når de kom hjem, og det samme hadde jeg til bloggen min!

Slitne pilegrimer som har gått på beite hele dagen.

Selv om det er slitsomt å gå, så for all del , tap ikke lysten til å gå.  Før denne turen og nesten hver dag nå, går jeg meg inn i en tilstand av velvære,  ved å sitte stille, tror jeg en kommer nærmere en følelse av å være syk...  så hvis en bare sørger for å holde seg gående, vil alt ordne seg, tror jeg.

"Å gå er menskets beste medisin" - sier noen, og akkurat der er jeg helt enig.

I morgen kommer Hilde med fly/buss for å gå sammen med meg.  Gleder meg til vi kan gå isammen de siste 10-11 milene til Santiago.